Livet i perspektiv - folk har faktisk brent inne her!


Etter målgang gikk jeg til førstehjelpsteltet. Forklarte at jeg hadde landet feil og at jeg nå ikke klarte å stå på foten, at jeg ikke visste hva det var, men at det trodde det var noe annet enn et overtråkk. Jeg forklarte også at jeg hadde en fornemmelse om at noe hadde røket... Jeg fikk den følelsen tidlig, at det var noe som hadde røket, men jeg hadde ikke reflektert over hva.. Men jeg var ikke i tvil om at det var noe mer enn et overtråkk. De i førstehjelpstelte konkluderte med at det var ihvertfall et overtråkk og at jeg fikk oppsøke lege om det ikke gikk over. 

Etter en times togtur tilbake til VIctoria station i London ble første stopp Boots apotek. Jeg kjøpte en støttebandasje, en kjølekrem og en pakke paraset. Så satte jeg meg ned ute på baksiden av stasjonen for å vente på Thomas. Vi skulle bytte hotell og Thomas hadde gått for å hente bagasjen vår. Jeg ble sittende igjen og lure på hvordan vi skulle klare å ta undergrunnsbanen med bagasjen til det nye hotellet, når jeg bare kunne stå på ett bein. På dette tidspunket var det ikke noe smerter å bemerke, men jeg kjente godt at noe var "feil". Jeg tok av bandasjen jeg fikk i førstehjelpsteltet for å se litt mer på dette beinet. Først så jeg egentlig ikke noe spesielt. Det var da jeg vridde litt på foten slik at jeg så den litt bakfra at jeg så at noe så veldig rart ut bak på leggen. Jeg tok forsiktig på området over hælen og kunne konstatere at det var der ikke noe.. Jeg kunne trykke fingeren innover og den fant ikke noe motstand. Det var først da jeg skjønte det.. faen, akillesen er røket! Jeg skjønte at dette ikke ville gå over ved hjelp av paraset, kuldekreme og en støttebandasje...

Det første jeg gjør er så å gå på nett og søke opp skaden. Jeg kommer fort inn på NHI sin side (norsk helseinformatikk), som er en side jeg besøkt tidligere flere ganger ifm søk jeg har gjort som omhandler trening, helse, kosthold m.v. Under overskriften "Avrivning av akillessenen" er det første jeg leser; Tilstanden rammer særlig menn mellom 30 og 60 år, og den oppstår som regel i forbindelse med fysisk aktivitet. Konge det tenkte jeg, passer jo ikke inn der jeg! Jeg leser videre og får vel bekreftet det jeg frykter, akillesen ER røket, helt eller delvis. 

Her er lenken til NIH sin side; https://nhi.no/sykdommer/muskelskjelett/legg-ankel-fot/akillessene-avrivning/

Hva som er veien videre for meg for finner jeg ikke helt ut av, men jeg skjønner såpass at jeg bør komme meg til en lege. Jeg ringer reiseforsikringen og får opprettet sak, for jeg skjønner jo at her blir det fort utgifter...Da Thomas kom tilbake med bagasjen vår tok vi taxi til et sykehus som var i nærheten av det hotellet vi skulle bo på. Taxisjåføren anbefalte også dette da det som egentlig var nærmest var mye travlere og han mente det ikke var av like bra kvalitet. 

Jeg hadde ikke rukket å reflektere så mye over hva en akillesavrivning egentlig innebar. Men at dette var noe som ikke gikk over av seg selv, at det var aktuelt med operasjon, og at det ble en langvarig greie, såpass hadde jeg da klart å ta innover meg. Taxituren varte ikke lenge før jeg fikk satt mine egne "verdensproblemer" i perspektiv. 

Det var kun 2-3 dager siden den store brannen i en blokk på 27 etasjer. Jeg vet ikke hvor mange som brant inne der, og det er vel heller aldri kommet noe endelig offentlig tall på dette. Det skal ha bodd mange, mange flere der enn det som var registrert. Mange hundre var evakuert og sto uten hjem og mange var skadet. Det var spesielt å se blokken på nært hold der den ruvet i sin spøkelsesaktige form. Tanken på at her har folk faktisk kjempet for sine liv og brent inne, gjorde at en avrevet akilles plutselig ikke ble det værste som kunne skje. Det fikk satt det hele i perspektiv og det var helt greit! 



Litt usikker på hva jeg kan forvente i det jeg hopper inn på sykehuset. Spent på hva som kommer til å skje! 
 



Jeg ble møtt av veldig hyggelig helsepersonell som gjorde det de kunne for å få meg inn til undersøkelse. Det var noen utfordringer og lenge så det ut til at jeg måtte reise til et annet sykehus. Jeg hadde allerede ventet ganske lenge og begynte å trenge en dusj (for jeg hadde enda ikke hatt mulighet til å dusje etter løpet! Kun byttet til tørre klær), var sulten på middag og en hotell seng. De fikk det til og jeg slapp å måtte sette meg i ny kø et annet sted. De kunne konstatere at akillesen var røket og at det ikke var skader på beinet. Vistnok kan det skje at senen drar meg seg deler av bein når den ryker, dette kompliserer skaden. Heldivis hadde jeg ikke det, noe som ble bekreftet av røntgen bilde. Jeg fikk en midlertidlig gips, beskjed om at så lenge jeg skulle hjem om ett par dager kunne jeg vente med videre oppfølging til jeg kom hjem til Norge. Jeg fikk krykker og så var det bare å ta taxi tilbake til hotellet. 

Vi hadde jo ett par dager igjen i London før vi hadde fly hjem. Forsikringsselskapet klarte heller ikke få oss hjem før, så da var det bare å gjøre det beste ut av det! Det ble shopping i rullestol på Westfield shoppingmal som lenge har vært mitt favorittshoppekjøpesenter, av de stedene i verden jeg har vært så langt! 

Den siste dagen ble tilbrakt i Hyde park. Jeg tok en powerposeselfie (sikkelig harryflex) og hoppet avgårde på undergrunnsbane og ut i parken!


Jeg ble liggende i fantastisk vær og lese en bok hele dagen. Thomas ble litt rastløs så han gikk litt på oppdagelsesferd innimellom. 

Disse dagene i London gjorde noe med hvor jeg startet min rehabiliteringsreise sånn rent mentalt. Vi var på ferie, hadde gleda oss lenge til turen. Ikke snakk om at en skade skulle ødelgge for det. Det var aldri aktuelt å ligge på hotellet og deppe. Vi dro ut og gjorde det som var innen rimelighetes grenser med den foten. Jeg hadde konstatert at livet kunne være så mye værre og at jeg tross alt egentlig ikke hadde så mye å klage over om man så litt stort på livet. 

Klart det var kjipt! Misforstå meg rett! Jeg så jo at alt vi hadde planlagt resten av sommeren mer eller mindre kom til å gå i dass. Alikevel, og jeg må faktisk si at jeg overasket meg selv litt også..for jeg gikk aldri i kjelleren. Det var fokus på hva jeg kunne gjøre framover og på hvilken måte jeg fortest mulig skulle klare å bli bra igjen. 

Motivasonen bak å bruke flere innlegg på å beskrive hvordan skaden skjedde, hva jeg gjorde umiddelbart etterpå og hva jeg gjorde da jeg skjønte hvilken skade jeg hadde fått, er å fortelle noe om hvor jeg var mentalt da opptreningen etterhvert begynnte. Jeg vet at dette har hatt stor betydning for den jobben jeg gjorde videre. 

Slik jeg kjenner meg selv mener jeg at om jeg hadde brutt løpet og ikke fullført, om jeg hadde satt meg ned å begynnt å grine og synes synd på meg selv da jeg skønte at akillesen var røket og om jeg hadde blitt liggende inne på et hotellrom i to dager, i det knall været og deppe! Da hadde jeg startet den mentale reisen med opptrening som en tapende versjon av meg selv. I stedenfor beviste jeg nok en gang for meg selv at det bor en "faen" i meg og at jeg aldri gir meg før det er over. 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marit, er 33 år og bor i Trondheim etter 7 år i Oslo. Jeg er gift med Thomas som også er utdannet som personlig trener og kostveileder. Er ansatt ved Maxpuls Crossfit her i Trondheim.

Bloggingen startet 6. august 2010 og motivasjonen for å blogge var å legge ut tips om trening og kosthold som var søkbart på nett for alle som spurte meg om råd. Seks dager senere ble det besluttet at jeg skulle stille i Atletic Fitness, Norway Open 26. september 2010 og NM 2. oktober 2010. Jeg kom på andre plass i Norway Open og vant min klasse i NM.

Bloggen handler om min hverdag, trening og kosthold. Jeg deler tips og artikler om trening, viser øvelser og håper å inspirere andre til å finne sin totale treningsglede! Jeg anser nå Fitness som et tilbakelagt kapittel og har nå fokus på ulike styrkeidretter. Jeg trener styrkeløft, vektløfting, egenvektstrening, crossfit inspirerte øvelser og støtteøvelser fra Fitness.

Om du trenger hjelp med trening og kosthold, kan jeg hjelpe deg! Jeg har drevet enkeltmannsforetak som PT siden 2008. Jeg har jobbet flere år i bla Elixia, Studio jobbsprek og Gympartner. Jeg tilbyr ulike pakker treningsveiledning. Alt fra å sette opp treningsprogrammer du selv følger, til tett oppfølging og ukentlig rapportering på kost og trening.

Send en mail til
totaltreningsglede@outlook.com
om du ønsker hjelp til å komme i gang eller ta treningen til neste nivå!

Sponsorer







Siste innlegg

hits