Pain is temporary..

..it may last for a minute, hour, or day or even a year..but it will subside. If i quit, however, it may lasts forever. 

En onsdag i juni, etter å først ha gjennomført en eksamen, satte jeg og mannen (ofte kalt Ninja) oss på et fly til London. Målet for turen var deltakelse i hinderbaneløpet Toughest London påfølgende lørdag! 

Etter et par dager med shopping og sightseeng i London satt vi endelig på toget til Pippingford park, ca 1 time sør for London. Vi kom til slutt til et stort område med jorder og skog så langt øye kunne se! 

Vi er begge påmeldt i qualifier klassen, som betyr at vi er underlagt de samme reglene som eliteklassen. Vi kan ikke ta mot hjelp av andre underveis. Gjør vi det blir vi disket. Om vi får en god tid kan vi kvalifisere oss til eliteklassen. Vi er ikke så opptatt av det å kvalifisere seg, vi er med bare for å konkurrere med oss selv. Men når man er i en slik klasse, ungår man å måtte løpe i kø, man starter gjerne tidligere på dagen og løypa er ikke så gjørmete enda. For oss et strategisk valg. 

Ninja starter først i sin herre qualifier klasse. Jeg starter ca 20 min etter i damenes qulifier klasse. Det var ikke så mange som startet i den klassen og jeg snakket med ett par svenske jenter. Fysikken til de andre jentene bar preg av at de nok var mer løpere enn styrkeløftere som er det min kropp bærer mest preg av! 

Startskuddet gikk. Alle beina avgårde. Jeg havner fort nesten sist i løypa. Bryr meg ikke så mye om det. Prøver å finne et tempo jeg kan holde over tid. Løypa er ca 8km og består av ca 40 ulike hindre på veien. 


Jeg tar igjen, overaskende nok flere av de andre jentene hver gang vi kommer til et hinder. De løper fortere enn meg mellom hindrene, men jeg er rasket til å mestre hindrene. Kult, tenker jeg! Det ga litt motivasjon til å jobbe med enda litt høyere puls mellom hindrene og jeg tenkte at jeg kanskje kunne klare å henge med noen av de andre jentene likevel. 

Etter ca 3 km kommer jeg til et hinder som heter "ninja jump" 


Kilden til bildet: 
https://www.google.no/url?sa=i&rct=j&q=&esrc=s&source=images&cd=&cad=rja&uact=8&ved=0ahUKEwiesOzCr5PXAhWHLVAKHcqQD
8QjhwIBQ&url=https%3A%2F%2Fweb.stagram.com%2Fmiloszjot&psig=AOvVaw1i7n1qjo_GFiUqM5PpD0FF&ust=1509281900404309


Hinderet er som det du ser på bildet over. Skråstilte plater som du må hoppe mellom og framover. Straffen var en runde opp en bakke om du ikke klarte det. På første forsøk var jeg ikke i nærheten, bomma på farten og rytmen i hoppene. Jeg bestemte meg for å prøve en gang til og ikke gå på strafferunden enda. 

Jeg løper inn mot hindrene, beregner farta, en plate, to plater, tre plater.. jeg gir ALT i byksene mellom de platene. Bare en plate igjen..ser jeg vil få problemer med å nå fram. Det er fullt trykk, maks innsats, jeg tror at jeg kan klare det! 

Høyre fot treffer plata, på kanten, hælen fortsetter ned. Smerte. Jeg faller på bakken, skjønner ikke så mye. Prøver å komme meg unna løypa. Banner. Det er j... vondt! Skjønner ikke så mye egentlig. Banninga fortsetter og jeg sitter på gresset litt bortenfor hindrene. En spør om jeg skal ha ambulanse og sier noe om at beinet er brukket på engelsk. Jeg husker jeg banna noe sykt for meg selv og at det var mye auauauauauau sånn halveis kvalt i stemmer fordi det gjorde så sykt vondt akkurat med en gang. Jeg roper ikke veldig høyt, prøver mest å bare puste egentlig. Jeg får ned pulsen litt. Konstaterer at ingen bein stikker ut av foten. Får hjelp til å lirke av skoa. Ser ingenting. Har kontroll på smerten, og pusten igjen. Sier at jeg ikke trenger noen ambulanse, det går bra. 

Har tråkket over så mange ganger tidligere. Hatt sykt vondt der og da, fortsatt og så har det til en viss grad gått seg til. 

Reiser meg opp, prøver å sette ned foten og faller ned på bakken. Prøver igjen, og det samme skjer. Jeg klarer ikke stå på den. Hopper på et bein, må ta henda ned i gresset og støtte meg. Terrenget er ulent og jeg er på vei opp bakken for å fullføre strafferunden. Jeg klarte ikke hinderet. Strever, fortsetter. Finner en måte å støtte stortåa nedi som gjør at jeg ganske effektivt klarer å hompe meg avgårde. 

Og sånn fortsett jeg. Det går seg vel til. 

Kommer meg over hindrene på mange merkelige måter. Åler meg over. Blir VELDIG sterk i overkroppen. Vet at jeg kan faktisk ikke kan falle ned. For jeg kan ikke lande på foten. Kommer meg over høye vegger og igjennom monkeybars. 

Så er det en lang sti opp en bakke. Jeg følger etter de andre folka i løypa. De som har startet i de andre klassene har forlengst tatt meg igjen. Flere spør om det går bra. Thanks, I fine! Thanks for asking :) På toppen av bakken konstaterer jeg at det nå ca er 3km igjen i følge pulsklokka. Jeg har vært ute i mer enn 5km og løypa er ca 8km. 3 km det klarer jeg! Tenker at hodet mitt spiller meg et puss og prøver flare ganger å løpe, legge vekt på foten. Det går ikke. Jeg må ta meg for med henda i bakken for ikke å falle. Blir skikkelig irritert, det er bare noe jeg tror at jeg ikke kan løpe! Er på vei nedover en vei. Vært lenge siden jeg var på noe hinder nå. Tenker at om det bare er ca 3km igjen, så er det mange hindre på dette strekket for jeg er ikke i nærheten av å ha passert 40 hindre. 

Så kommer det en ATV, men noen svenske gutter som på engelsk forteller oss at vi er på feil vei. PÅ FEIL VEI!!! Dere må tilbake. Langt tilbake. Akkurat da fikk jeg en klump i halsen. Jeg var jo snart i mål. Faen, faen faen. Tilbake da. Prøver å løpe. Prøver å gå. Det går ikke. Må bare hoppe på et bein, støtte stortåa nedi. De andre løper. ATVen kjører. Klump i halsen. Faen. Et steg i gangen. Alt går. Et steg i gangen så vil jeg til slutt være tilbake i løypa. Skjønner at det kommer til å bli en lang tur. Irritert over at jeg ikke får jobbet med puls. Etter en stund er det en kar som tar meg igjen, hadde løpt feil han også. Enda lenger. Han valgte å snu for å få prøve alle hindrene. Han går med meg opp bakken. Vi snakker sammen. Han ønsker meg lykke til. Så løper han ned stien til der løpet egentlig går. Jeg kaver meg nedover, tilbake til løypa. 

Omveien ble ca 5km..

Og jeg er enda ikke i mål... 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marit, er 33 år og bor i Trondheim etter 7 år i Oslo. Jeg er gift med Thomas som også er utdannet som personlig trener og kostveileder. Er ansatt ved Maxpuls Crossfit her i Trondheim.

Bloggingen startet 6. august 2010 og motivasjonen for å blogge var å legge ut tips om trening og kosthold som var søkbart på nett for alle som spurte meg om råd. Seks dager senere ble det besluttet at jeg skulle stille i Atletic Fitness, Norway Open 26. september 2010 og NM 2. oktober 2010. Jeg kom på andre plass i Norway Open og vant min klasse i NM.

Bloggen handler om min hverdag, trening og kosthold. Jeg deler tips og artikler om trening, viser øvelser og håper å inspirere andre til å finne sin totale treningsglede! Jeg anser nå Fitness som et tilbakelagt kapittel og har nå fokus på ulike styrkeidretter. Jeg trener styrkeløft, vektløfting, egenvektstrening, crossfit inspirerte øvelser og støtteøvelser fra Fitness.

Om du trenger hjelp med trening og kosthold, kan jeg hjelpe deg! Jeg har drevet enkeltmannsforetak som PT siden 2008. Jeg har jobbet flere år i bla Elixia, Studio jobbsprek og Gympartner. Jeg tilbyr ulike pakker treningsveiledning. Alt fra å sette opp treningsprogrammer du selv følger, til tett oppfølging og ukentlig rapportering på kost og trening.

Send en mail til
totaltreningsglede@outlook.com
om du ønsker hjelp til å komme i gang eller ta treningen til neste nivå!

Sponsorer







Siste innlegg

hits